Når vi går på tur så går Hun å tripper I sitt eget lille tempo og sunser seg bort I alle slags dufter.

Nå må du ikke se for deg at Hun ikke rører på seg, for DA tar du jammen feil... Du skal se når Hun får tulltakene sine. Da tar Hun helt av og løper og løper.

Noen ganger så tar vi oss pauser I turgåingen.

Det ER så masse fint å se på I Guds frie natur. Jeg liker godt å bare stå å nyte stillheten og friheten I skogen, på fjellet eller ved havet. Da går det ikke Lange stunden før Phoebe setter seg ned. Der sitter Hun å bare ser på meg. Hun skal gjøre det samme som "mor", så DA tar vi det helt med ro ja. Pause tid.

Løpe etter ting ER kult! Pinner, snøballer, Frisbee og Andre ting blir iherdig jaget og fanget. Det ER veldig gøy det, men det som ER artigst ER å virkelig drepe byttet og leke med det. Så innimellom kan det at en stund før jeg får kaste tingen på nytt.

Nå ER Hun flink DA. Hun jager ikke katter eller Andre dyr. Hvis Hun får lov så synes Hun det ER gøy å løpe etter sjura, kråka eller måsen, men bare hvis det ER lov.

Hun blir helt crazy når vi spiller fotball. Hun angriper ballen med sjel og lyst og skal virkelig at den av dage. Hun synes det ER megakult hvis jeg gidder å sparke den slik at Hun får fange den. Så dribler vi litt også og DA kan du tro Hun prøver å holde den godt fast. Et jerngrep kaller man det... Hennes største problem når Hun vil leke ER at Cheyenne henger seg hele tiden på henne. Hun biter henne I ørene og drar til, og Phoebe stakkars , Hun sier ikke ifra. Hun bare hyler når det blir for vondt. Innimellom så må jeg at å ha Cheyenne I bånd eller holde henne slik at Phoebe får lekt litt alene uten å bli plaget. Hun ER så utrolig tålmodig med Cheyenne. Litt for masse synes nå jeg.

Hun ER forsiktig I møte med Andre hunder. Hun klarer ikke å la være å bjeffe.Hun mener ikke noe med det, men det kan Jo missforstås. Hvis hundene ER veldig påtengende så vil Hun is fra samtidig som Hun synes det ER veldig skummelt. Hun ER veldig dempende I signalene sine DA ja. Hun synes det ER mye kulere å hilse på folkene enn på hundene. Det ER de som ER det viktigste. Hundene ER likom bare I veien. En hindring man må igjennom for å komme til folkene. Når det gjelder hunder Hun kjenner så ER det ikke noe problem med hilsing.

Hun ER så glad I mat. Hun ER og blir et matvrak. De pleier å få kveldsmat I in tia, og det ER veldig viktig å få mat I seg ja. Hennes måte å mase på ER å evt. småsutre litt, det ER så vidt jeg hører henne. Hun kan sitte å se på meg. Tar den ene labben på meg, gjerne på armen min hvis hun er i sofaen elles så blir det leggen min hvis hun sitter på gulvet. Så pleier jeg å si: Når klåkka e 9 e d kveldsmat ti... eller Ka e klokka... e klokka 9... de blir de glade ja og maten kommer ikke fort nok fram. Det eneste jeg synes er synd med Phoebe er at hun legger omentrent på seg bare hun ser maten sin, så jeg må passe godt på henne så hun ikke spiser for masse.

Hvis hun får en bamse eller noe lignende så er det om å bite av nesen og øynene. Det er absolutt det første og viktigste man må ta seg av ja...

Det kjempegøy å leke med dyna... Jeg holder en arm eller en fot under dyna og tar den opp og ned så skal Phoebe prøve å fange den fra oversiden. Det er så gøy når noe rører seg under dyna... Det kan hun holde på med kjempelenge. Hun graver og biter og fanger hånen min eller foten min. Du kan tro hun storkoser seg.

Phoebe forguder Mamma. Mamma er den aller viktigste personen i hennes liv. Jeg pleier å si at hun lever for å spise og være sammen med Mamma. Phoebe blir helt vill når mamma kommer på besøk. Hun skal sitte helt klistret inntil henne så lenge hun er her hvis hun får lov. Når Mamma drar så gråter Phoebe. Det er virkelig trist å høre på. Hun får da så sorgmodig sutring at du virkelig får vondt inni deg. Det samme er det når vi er på besøk hos mamma og pappa på Skjerstad. Da kan du tro Phoebe fotføller mamma. Der mamma er, der er Phoebe også. Hun kan ligge eller sitte å bare se på mamma. Hver gang mamma ser på henne eller sier noe til henne så logrer hun og hun kan også svare mamma med et pip eller 2. En skulle ikke tro at det gikk an å få Phoebe med seg når vi reiser derfra, men det går faktisk veldig bra. Når alt er pakket i bilen og vi skal kjøre så kommer hun frivillig og hopper inn i bilen for å være med hjem.

Hmmm, hun er en undelig skrue ...

Hun synes det er jettekult å få være med på jobb. Jeg jobber i en dyrebutikk. En halv time før vi åpner butikken så bruker vi tiden på å vaske gulv og fòre dyrene, og det er Phoebe gjerne med på. Du skal se henne der hun henger i moppen og skal hjelpe å vaske gulvene... Alle dyrene blir snust ivrig på når de får maten sin og hun vil gjerne prøvesmake. Det er så spennende at Åhh. Det er nå bare synd at hun ikke får være med oftere. Når vi kommer på jobb så klarer hun ikke å slutte å bjeffe før hun har fått hilst på henne jeg jobber sammen med. Når hun har hilst så er alt i orden. Så vil hun mest sannsynlig bjeffe når det går/kommer folk inn på pauserommet der hun ligger i buret sitt.

Så alt I alt.

Phoebe ER ei søt lita dame som vet hva Hun vil og ER med på det meste. Alt som en kan få en liten gobit for gjør Hun med kjempeiver.

Hun ER lett å motivere med goddis og innimellom en leke. Så du kan tro Hun blir ivrig når vi skal gjøre noe.

Nå har du lest igjennom Phoebe sin historie.

Som du sikkert har fått med deg så ER Hun ei herlig lita tulle som vil være med deg over alt og Hun ER veldig glad I folk.

Utstilling:
-Phoebe er Norsk utstillings champion. Det ble hun da hun var 15 mndr. Hun har hatt en fin utstillingskarriere. I 2002 ble hun Norsk vinner også. (det er en tittel den beste tispen og hannhunden får på en spesiell utstilling i regi av Norsk Kennel Klub). Hun fikk også BIM (best i motsatt kjønn), faren hennes slo henne og ble BIR (best i rasen). Du kan tro jeg var stolt da ja. Lillebanet mitt gjorde det så bra og oppførte seg eksemplasrisk i ringen og vant dommerens hjerte...

Agility:
Det har gått veldig bra i Agility. Hun var litt treg i starten og skjønte ikke vitsen med å hoppe over hoppehindrene når mor sprang rundt dem... Det kunne da ikke være rett... Nå konkurerer vi i klasse 3. Hun er ivrig og vil gjerne, men har på langt nær samme motoren som Sindi. Så det hender jeg glemmer meg og kan kreve mer enn hun kan gi. Ikke like lett bestandig når man trener flere hunder siden de tar banen på forskjellige måter. Det blir forskjellige måter å føre hunden på da ja. Så det må man huske på...

Lydighet:
Vi trener ikke konuranse. På langt nær. Hun kan ikke alle øvelsene til å gå konkuranse. Det er mere hverdagslydighet vi driver med. Det har aldri vært meningen å drive konkuranse lydighet med Phoebe, så vi er fornøyd med det vi holder på med og koser oss sammen.

Bruks:
Hun synes det ER gøy å få gå spor. Det går ikke så fort bestandig, men Hun vat hva Hun skal gjøre. Hun er ikke flink til å plukke opp gjenstander så vi koser oss med namme I sporet...

-Det kuleste Phoebe gjør er å besøke mamma eller få besøk av henne. Da er hun helt bedårende. Hun vil kose og å sitte så nært mamma som mulig. Gjerne på fanget. Da sitter hun der å logrer og bare storkoser seg.

-Så synes Phoebe og de andre hundene mine at det er veldig gøy å besøke ynglingstanten sin, Siv-Tone, for hun er så kul og kan så masse spennende...

Sånn...

Nå har du lest igjennom Phoebe sin historie.

Som du sikkert har fått med deg så er hun ei herlig lita tulle som vil være med deg over alt og hun er veldig glad i folk.